snickersfilosof

Nå er det en stund siden sist jeg tok i en pensel, og på høy tid jeg gjør det igjen!
Er enda ikke ferdig, så her er et dårlig bilde av det jeg har gjort til nå ;)

Har du noen gang stått på bar bakke uten noe rundt deg til å holde veggene av følelser og problemer unna?
Vel, vi har det vel alle slik, hver dag vi ikke velger å bli liggende under den varme dyna og forsvinne.
Men jeg tror ikke det er alle som har det like lett for å stå opp, og kjenne etter på hva hverdagen er uten å møte mer motgang enn godt gjør. 

Jeg har alltid mislikt å stå opp mest av alt, ikke fordi jeg er trøtt, men fordi jeg vet at med hver dag kommer nye ting, også de litt mindre gode. 
Og det kommer til et visst punkt i ens liv, da en ser all den urettferdigheten som møter de du er glad i, og du lurer på hvorfor du ikke kan få la de slippe. 
Det er så uttallige mange ganger jeg skulle ønske jeg bare kunne si noen ord, så ville alt bli bra igjen.

Generelt er jeg ikke altfor glad i mennesker, men jeg blir betatt av alle de fantastiske personlighetene jeg har rundt meg.
Og hvis jeg ser på hver enkelt av disse, ser jeg det at det er de som kanskje går igjenom mest, som jeg med hånden på hjertet kan si er de med mest tålmodighet og forståelse av oss. 

Da jeg var liten, ba jeg om en ting, og det var å få så mye, at jeg kunne dele det med alle de jeg var glad i. Og min første drøm var da selvfølgelig å hjelpe de som hadde det værre enn meg, de fattige i Afrika. 
Senere da jeg ble eldre, kom heldigvis erfaringen om at de som var rundt meg, var de som trengte hjelpen mest, og at den beste gaven var smilet du fikk når du gjorde noens liv enklere.

I dag, har jeg lært at de du møter, kanskje ikke er de menneskene du trodde de var, og det smilet du ventet på det kommer ikke av seg selv bare fordi du vil hjelpe. Det kommer fra de du er glad i, fordi de vet du stiller opp for dem, det kommer fra de du møter som bare trenger et vennlig ord, og det kommer med taknemligheten når du vet det finnes noen der ute som stiller opp for deg også.

Det er svært mange ganger, jeg har tatt meg selv i å dømme andre, ofte på bakgrunn av hvordan de har vært mot meg. Så glemmer jeg det, at jeg kankje ikke er den som oppfører meg best heller. 
Og jeg husker godt en gang jeg lovet meg selv, at selv om personen som satt forran meg kanskje virket å være så god som det beste i verden, så ville jeg hverken si eller vise det, ikke før jeg visste det var verdt det.
Det eneste problemet kom den gangen jeg brøt dette løftet, så jeg begynte å lete etter feil i denne personen, fant flere ved meg selv og rømte like godt hele greia.
I ettertid er jeg glad jeg gjorde det, tror jeg, for uansett hvor sikker jeg var da, skjønte jeg også fort hvor enkelt det var å bli lurt på tvers når man åpner seg helt. Den jeg kanskje trodde var til å stole på, og som var oppriktig, viste seg å være noen som skulle gi meg tidenes lærepenge; venter du på noe godt, må du vente forgjeves, for det kommer ikke bare til deg om det er verdt å kjempe for. 
Så jeg gav meg selv et nytt løfte, jeg skal ikke dømme meg selv etter andre eller andre etter meg selv, men andre etter hvordan de velger å bedømme meg så lenge jeg er klar over mine egne feil først og fremst. Og jeg tror ikke det gjør vondt å ta feil av mennesker, mest sansynlig overasker de til det positive om du lar de få lov. 

Men så var det å stå opp hver dag, og nyte livet..

Nå tror jeg det hadde vært enklere om jeg noen gang kunne registrere alarmen som går av ved senga, da jeg har et naturlig talent for å forsove meg. Men jeg tror ikke det alltid er å nyte livet som er poenget, heller ikke å høre ringeklokka uten å slå den av i søvne.
Jeg tror poenget med det jeg sier, er at det ikke teller hvor ille du har hatt det, så lenge du deler den beste tiden med de du er glad i. 
For det er ikke alle problemer som er verdt å løses, og det er ikke all feilene man burde rette opp, noen ting må man leve med og ta erfaringen fra uten å la det være det siste du legger deg med.

Men nå har jeg skrevet nok, stakkars dere som måtte lese dette ^^, 
Til syvende og sist, så er det ikke mulig å glede seg over noe, om man ikke kan glede seg over dette noe med noen andre. Man lager ikke en god film, for å se den selv...

Har begynt på to tegninger nå, litt utenom det jeg pleier å tegne, så kan bli morro :)



 

"Noen dager kan man finne på så mye rart at dagen ikke føles like lik som den var i går..og noen ganger hjelper det ikke hvor mye rart man gjør, for dagen blir aldri lik den forrige." 

Det er ikke et uvanlig fenomen å ønske at tiden stoppet, og at man kunne finne på hva man ville uten at den gikk sin vei, for en stund i hvertfall.

Men det jeg fant her om dagen, fikk meg på bedre tanker!
Jammen var ikke tegnemappa mi inntakt, med tegninger fra lillehammer, og den har jeg med meg nå! :D

Tegning er faktisk en av de gangene tiden nesten stopper, og hvor jeg kan se tilbake og lure på hvor mye av min tid, har jeg brukt på tegning tilsammen!?
Noe som er ganske bra, da har jeg hvertfall ikke brukt tid kun på pc, tv, pondusblader, rulle røyk og venner! YAY! 

..Uansett, her er tegninger fra dager da ingenting skjedde nøyaktig slik det gjør i dag, kos deg leser :p 

(tegningene er fra ca år 2000-2010)

Juveler av støv

De tindrer så snålt, juveler av støv,
skinner som solen, for dine øyne i glød.
De er alt du vil skjenke, og alt du vil få,
du vil alltid ha mer, begjære er hva ditt hjerte må.

Juvelen den visner, men du kan ei se,
at det redet du bygger, er snart kaldt som sne.
Du prøver å redde denne rose så rød,
men du kutter deg sårt på dens torner, så blø!
-Ja, for din råtne kropp, er vel så godt som død.

Dragen, du i skinnende rustning feller,
den prøvde å hjelpe, men du kjemper heller. 
skatten du røver den tar du med hjem,
 den er jo din den seier, du har vunnet frem. 



Så ser du da hen, i din siste time,
de juveler som skinte, er nå bittert minne.
Du gir din sjel, lar klokkene kime,
for juveler av støv, var vel ei verdt å finne.

Anne Silje Briskelid

Vi forstår så mye, av det vi ikke vet.
Vi vet det at å vite, kan gi trygghet og smarte valg.
Vi vet at veiene vi kan velge, ikke alltid er lange..
for noen ganger gjør vi dem kortere, for at de skal bli lettere å gå.

Vi vet det at belønninger alltid kommer til slutt,
så vi går og venter på at de skal komme.
Angrer du, så er det ingens skyld, da var den din.
Men velger vi riktig hver gang, er vi i mål før vi har startet.


Det værste er å velge feil, når en ser på det riktige etterpå.
Da har mennesket laget regler,
regler for at ting alltid gjentar seg og vi baserer oss på det.
Selv når  vi ikke vet at ?alltid? engang eksisterer..

Så om ikke alltid eksisterer, så eksisterer ikke reglene om alltid?
Vi vet at tiden går sakte for den som venter på noe godt,
fordi vi ikke vet om det finnes en belønning.
Jeg tror, at tro er full overbevisning om det en ikke vet, fordi vi ikke tør finne svaret,
eller fordi vi har funnet det, og ikke tør åpne øynene.

Er det da tryggere å ikke vite, og smartere å velge feil?
Jeg tror det er smartere å prøve, enn å ikke gjøre det, alikevell.
Jeg tror det er tryggere, å ikke prøve og forstå for mye!

Vi innser at vi forstår så lite, av det vi vet..

..velger vi feil hver gang, fordi vi tror vi har rett, eller vet vi tar feil? 

Dette er den første posten på min nye blogg ;)